Oktober i ferskenen
Jaja, da var en ny måned gått her i Paris, og det har vært en knall måned!
Har hatt høstferie og da fikk jeg besøk av Monika og Julie, det var kjempe kjekt, men mega trist når de dro igjen, da kjente jeg hjemlengselen komme krypende.
Ellers går skoledagen som vanlig, har gjort to av de tre obligatoriske oppgavene som vi må bestå for å ta eksamen, har ikke fått vite om jeg har bestått dem eller ei, så det blir jo spennende. Den ene var å skrive et sammendrag av en novelle som heter Le Passe-Muraille og det andre var å holde et foredrag om et politisk parti i Frankrike, Pauline og jeg hadde da om Parti Socialiste. Og da måtte jeg ringe og prate på fransk (!) for å avtale et møte med dem, for vi måtte nemlig intervjue dem.
Intervjuet gikk så som så, for når vi endelig kom fram til bygget der de holder til, gjennomvåte I might add, for det kom en mega kraftig regnbyge, hadde de tydeligvis ikke registrert avtalen vår. Dermed endte vi opp med å intervjue en kar i bare 5 min, for han måtte på et møte senere. Dessuten pratet han på engelsk til oss, selv om vi prøvde å snakke fransk med ham. Altså asså!
Foredrage gikk imidlertidig ok, selv om intervjuet ikke var det beste.
Ellers har nå jeg og to av de jeg bor med nokså bestemt oss for å dra tilbake og bo i Paris til neste halvår også og gå på Sorbonne. Men først og fremst må vi finne oss leilighet da, som er lettere sagt enn gjort her i Paris. Men satser på at det ordner seg.
Ellers må jeg bare si at i Paris, som i hvilken som helst annen storby, kryr det av meget UNDERLIGE mennesker, så tenkte jeg måtte skrive litt om Paris sine menneskelige rariteter.
Først og fremst var det "daskemannen" som Fiona, Pauline og jeg så på metroen. Du lurer kanskje på kallenavnet "daskemannen"? Jo, nå skal du høre, det var nemlig en mann som satt og dasket, ja, dasket seg selv på pungen, mens han satt på metroen, daske, daske, daske liksom, sånn gjør man bare ikke!
Så en gang Fiona og jeg skulle ta metroen så var det en underlig skrue som satt ovenfor oss. Han satt og rå KNISTE av Fiona og meg. Altså en 60 år gammel mann som KNISER, som tihihihhi liksom. Kanskje ikke så underlig, men morsomt for oss lell.
Så til den ultimate raringen. Raringen over alle raringer! "Sniffemannen". Joda, det hadde seg nemlig sånn at Pauline og meg skulle møtes utforbi byggningen til Parti Socialiste. Så jeg står og venter på Pauline og plutselig ringer Pauline og sier: -Jeg er på vei er rett rundt hjørn... Hjelp, det er noen som følger etter meg og prøver og lukte på meg! Så da hun endelig kom fram, måtte jeg jo få en forklaring på dette her. Joda, det hadde da vært en helt normalt utseende fyr (skinnet kan tydeligvis bedra!), for han var langt fra normal. Han hadde gått bort til Pauline og spurt hvilken parfyme hun brukte, Pauline hadde svart normalt, så hadde han plutselig bare bøyd seg fram dratt skjerfet hennes til side og begynte å snuse og sniffe på henne! Og lagt nytelseslyder, og bare sagt: mmm, ååh, du lukter godt. Pauline hadde bare blitt så paff at hun klarte ikke å reagere, men så gikk hun vekk fra ham. Dette stoppet imidlertid ikke sniffern, for han fulgte etter henne og fortsatte å prøve å sniffe henne. Stakkars Pauline, ikke en særlig hyggelig opplevelse.
Så også noen snåle mennesker på metroen som hadde skåler med mat som dekorasjon på skuldrene, originale accessories you might say? Hun ene hadde en Lp festet til hodet og på den hadde hun masse hours d'ouvre eller hvordan det skrives.
Fiona oppdaget forresten at det er en guacamole dipp flekk på den fine ferskenfargede veggen vår!
Det har også vært Halloween feiring her i Paris. Gratulerer med dagen til Michael på den dagen, forresten!:) Så vi jentene kledde oss ut da, Pauline som en katt, Fiona som en dødsengel og jeg som en dukke. Så dro vi på vorspiel til noen gutter vi er blitt kjent med Jean, Jules og Elliot. De hadde da ikke kledd seg ut, pinglene. Planen var så å gå ut på en bar eller en klubb eller noe sånn. Dessverre var det så dårlig vær, veldig Haugesundsk faktisk med regn og regn og litt mer regn, så Fiona og jeg dro ikke ut vi satt bare og snakket med de vi var på vorspiel med. Og der vi var det var hos han som heter Elliot, og han har bare verdens fineste leilighet, OMG lisssåm! Eller der er jo moren som har så fin leilighet da. Uansett, den er kjempestor, og kjempe fint innredet. Med mange, mange dyre kunstverk, blant annet et bilde av noen sommerfugler til den nette sum på bare 1 million euro!!! Og moren hans har jobbet for Yves Saint Laurent, hun er designer da. Så veldig digg å være i den leiligheten i motsetning til den nyyyyydelige, ferseknfarvede leiligheten vår.
I morgen har vi tenkt oss på en ballett versjon av Edward Saksehånd! Gleder meg kjempe masse, og billettene er veldig rimelige, bare 15 euro. Så vi tenkte vi skulle gå å spise middag først for så å gå og se forestillingen. Vurderer også å gå på en messe/utstilling av sjokolade, klær lagd av sjokolade og masse annet, synes det virket spennende, men får se hva det blir til.
I dag derimot tenkte vi oss på en utstilling/film eller noe om livet til Kurt Cobain. Men det er møkkavær i dag også, så så veldig fristende er det egentlig ikke å bevege seg utforbi ferskenens tørre favn.
Det var litt om min oktobermåned her i Paris, en deilig måned om jeg må si det selv!
Bisous et à bientôt tout le monde!